Natt til 17. mai 2000 ble en ung mann funnet drept og en ung kvinne alvorlig skadet i Orkdal. Den rystende saken ble omtalt i alle landets store aviser, og en mann ble senere dømt for ugjerningen.

Jenta som lå ille tilredt på bakken var Silje Eirin Aufles Valstad.

– Jeg har aldri båret nag ­eller vært bitter. Kanskje høres det rart ut, men for meg ble det viktigst å få tilbake et så friskt liv som mulig, sier Silje.

I dag er hun 42 år gammel, mor til to tenåringsdøtre og samboer med Magne (56). Ingen av dem ønsker å stille på bilder i et intervju, men de støtter henne i å dele sin historie.

Husker ingenting

Vi er i Trofors i Grane kommune i Vefsn, utenfor huset der Silje og familien bor i. Ved siden av seg har hun en ett år gammel hund, Bølla. Et liv uten en firbent venn ser hun ikke for seg.

– Jeg har alltid elsket alle slags dyr. Før overfallet drømte jeg om å bli dyrlege. Etter at jeg ble slått nesten til døde med en stein og måtte trene opp både språket og kroppen, ble det å ha hund noe av det aller viktigste for meg, sier hun.

16. mai 2000 ble en fryktelig dag. Sammen med kameraten Morten, som var to år ­yngre og gikk på samme skole som henne, hadde hun tenkt å overnatte i en bil – men det ble så varmt at de la seg ute under åpen himmel i stedet. Silje var russ den våren.

Hun har aldri klart å huske helt hva som skjedde, men i ettertid fikk hun vite at Morten brutalt ble steinet til døde. Selv fikk hun hode­skallen delvis knust, og ble påført en livsvarig hjerne­skade.

– Hadde ikke noen ungdommer stoppet opp fordi de så meg liggende på bakken i russedress og ville erte meg som russ, ville jeg ikke blitt funnet i tide. Jeg kunne like gjerne vært død, sier Silje.

Hun skjønte ingen ting da hun våknet på sykehuset fem dager etter ugjerningen, uten språk og med alvorlige skader. I dag klarer hun nesten ikke å huske noe som helst fra de første månedene etterpå.

– Jeg ble sendt til Munkvoll helse- og velferdssenter for opptrening. Legene trodde ikke jeg ville klare å snakke igjen eller leve et vanlig liv. Det var selvfølgelig tungt for foreldrene mine, sier Silje.

Den 19 år gamle gjerningsmannen ble funnet tilsynelatende bevisstløs ved siden av Silje og Morten. Han hadde ofrenes blod på både hender og klær, men fremsto uskadd selv. Han hevdet at han ikke husket noe fra gjerningsøyeblikket, og hadde svært høy promille da han ble funnet.

I 2003 ble han dømt til 14 års fengsel i Frostating lagmannsrett.

Les også: (+) Monika opplevde marerittet: – I dag kan jeg tenke at jeg er så imponert over den jenta

Frykten hun fikk

Silje er vant til å snakke om det som skjedde. I alle årene siden har hun vært åpen om hvordan hun har hatt det. Hun mistet ordene og måtte lære seg å snakke på nytt. Fortsatt sliter hun av og til med å finne ordene.

– To år etter ulykken ble jeg fortalt at jeg ikke kom til å bli bedre, men faktisk har noen ting blitt litt og litt bedre med årene. I dag føler jeg at jeg har et vanlig liv. Det som fortsatt kan plage meg, er frykten og angsten jeg ble påført.

Hun, som pleide å være trygg og uredd, ble redd etter den blinde volden som rammet henne. Hun var redd ­uansett hvor hun var. Først da hun fikk sin første hund i 2003, føltes livet bedre.

– Fra da av har det å ha hund betydd masse for meg. Labradoren Siko ble min første firbente bestevenn. Jeg fikk en helt spesiell nærhet til ham. Det er vanskelig å forklare, men jeg tror det skyldtes mangelen på et godt språk. Etter overfallet ble det vanskelig å være sosial med gamle venner. Siko aksepterte meg som jeg var og elsket meg som jeg var. Sammen med ham trengte jeg ikke å føle meg dum eller rar, eller engste meg for at han ikke forsto hvis jeg ikke klarte å uttrykke meg.

Siko var med Silje overalt. Han forsto. Da Silje begynte å trene ham til alle slags funksjoner, kom det en mening og glede inn i livet hennes. Han ble utdannet søkshund, dykkehund og sporhund, og ble til og med med henne på dans. Siko fikk Silje til å le.

– Han ble meningen med ­livet mitt i en periode. Var det noe han lærte meg, så er det hva en hund kan bety i et menneskes liv. Uten ham tør jeg ikke å si hvordan jeg hadde hatt det. På grunn av ham vet jeg hva kjærligheten til et dyr kan gi av kraft og livsglede, oppsummerer hun.

Les også: (+) Linas hundeforslag skaper massive reaksjoner: – Det er det vi trenger om dette temaet

Mer enn en hund

Vår historie med Silje starter også med en hund - ikke Siko, men Quattro.

I våres ble Hjemmets journalist oppmerksom på Facebookgruppen Rømlingen, som delte etter­lysningen av en hund eieren hadde et helt spesielt forhold til.

Hunden het Quattro og var en blanding av finsk spets og terveruen. Hun som eide ­hunden lette dag og natt. Hun tok til og med opp lån for å igangsette organisert ­leting.

Fant hun Quattro? Hadde ­historien en lykkelig utgang? Etter en stund ringte vi Silje for å høre. Hun fortalte at hennes kjære, lojale bestevenn var ­funnet død i en bekk i juni, tre måneder etter at han forsvant. Sannsynligvis gikk han gjennom en snøbro og kom seg ikke opp igjen ved egen hjelp.

– Å finne ham var trist, men først og fremst var det en lettelse. Jeg klarte ikke å slutte å lete før jeg visste. Hadde jeg ikke funnet ham, ville jeg ha lett fortsatt, sier hun.

Hun klapper Bølla, arvtageren etter Quattro, og inviterer ham til lek på plenen.

– De siste månedene har jeg tenkt mest på Quattro, som jeg mistet. Han var en omplasseringshund som kom til oss da han var åtte år gammel. Han hadde vært en del av familien vår i halvannet år da han plutselig en dag forsvant ut døren og ikke kom tilbake. Jeg elsket den hunden.

Forsvinningen

Silje forteller at han hadde ­åpnet døren om natten. Snille Quattro, som lignet litt på en rev, var glad i å løpe etter elg. Det var sikkert det han gjorde, og så løp han seg bort.

– Vi lette og lette overalt. Jeg gikk rundt i skogen og ropte og ropte. Vi kjørte rundt med scooter også, og folk i bygda kom for å hjelpe oss med å lete. Så koblet Facebook-gruppen Rømlingen seg på, og etterlysningen ble delt mange hundre ganger av folk som ­engasjerte seg. Quattro ble borte 28. mars. Det var kaldt ute og skare, og derfor var det ingen som så sporene etter ham.

– Hvis du ikke har hatt en elsket hund på rømmen, tror jeg ikke du ­evner å forstå hvor tøft det er. Jeg klarte ikke å sove og ville bare lete og lete. Det la seg en uro i hjertet mitt som jeg ikke finner ord som kan forklare. En hund er ikke bare
en hund, fastslår Silje.

Når hun la seg, så hun for seg alle mulige slags scenarioer, som at han hadde ramlet utfor et stup eller at han lå skadet og lyttet etter henne.

– Quattro var en sterk og tøff hund med god pels og sterk psyke. Jeg forsøkte å ­tenke at en hund kan klare seg lenge ute alene, også om vinteren. Jeg har jo hørt om andre hunder det har gått bra med, men frykten lå og lurte i bakhodet hele tiden.

Silje ga ikke opp før hun fant bestevennen. Det gjorde godt å få en avslutning og å kunne gå videre.

– Ved å dele min historie håper jeg å få formidlet hvor viktig et dyr kan være i et menneskes liv, og at det er mulig at til og med vonde historier kan få en slags lykkelig slutt. Du kan bli inderlig glad i en hund. Ja, den kan bety alt for deg. Nå er det Bølla som
er min nye hjertevenn.

Les også: (+) «Jeg vet noe om deg», sa en venninne. Solveig trodde hun hadde gjort noe galt. Men så kom det vonde ordet

Ble tidlig ufør

Tanken på vennen Morten, som ikke overlevde den natten for 23 år siden, har vært tung. Silje har vært på graven hans og har han ofte med seg i tankene. Da tenker hun på hvor tilfeldig og urettferdig livet kan være.

– Selvfølgelig påvirker det meg også som mor. Jeg vet at blind vold kan skje, men jeg tvinger meg til å være rasjonell og ikke la min frykt begrense barna mine. For dem er det vanskelig å forstå hva jeg gikk gjennom. Jeg forventer heller ikke at de skal forstå, sier Silje.

Hun har tatt med seg ­erfaringen fra eget liv om at det kan se stygt ut, men likevel gå bra.

– Jeg ble ung ufør og det kjentes ikke bra, men skadene var så store at jeg måtte akseptere og innse at jeg ikke ville klare å stå i jobb. I årene etterpå har jeg forsøkt å begynne å jobbe, men kroppen er ikke med meg. Jeg sliter med smerter og konsentrasjon, og føler ofte at jeg er tom for energi.

Sorgen hun bærer med seg handler om Morten som ­mistet livet, og drømmene hun aldri fikk realisert – men hun skyver det bort og velger i ­stedet å være glad for det hun har. Hun har familie, et hjem, mat og kjærlighet. Og en hund.

– Tilværelsen min er blitt så bra som den kan bli sett i lys av situasjonen. Jeg møtte kjærligheten i 2004 og har brukt ­tiden og kreftene på å være mamma, samboer og hundeeier.

Silje fikk 200 000 kroner i voldsoffererstatning den gangen. Slike erstatninger har økt voldsomt siden da, men hun velger å ikke å tenke på det.

– Det som skjedde, det skjedde, og jeg har lagt det bak meg, sier hun og smiler.

Denne saken ble første gang publisert 20/10 2023, og sist oppdatert 20/10 2023.